I forslag til statsbudsjett for 2020 står det at man «vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å legge grunnlaget for reell nedrustning.» Det er svært positivt at regjeringen fremhever dette. Vi håper det betyr å jobbe for at nedrustningen skal skje – ikke bare å verifisere at den skjer.
Frem til nå har debatten om atomvåpen i Norge som regel begrenset seg til å bli et spørsmål om man skal slutte seg til forbudstraktaten vedtatt i FN i 2017. Foreløpig har stortingsflertallet avvist dette, selv uten hindringer av juridisk art. Norges Fredslag, som partnerorganisasjon i ICAN, oppfordrer selvsagt Stortinget å slutte seg til forbudstraktaten. Vi vil peke på at Norge har andre politiske muligheter til å bidra til en verden fri for atomvåpen. Disse forslagene mener vi bør kunne bli et supplement til traktaten, men kan også benyttes uavhengig av tilslutningen.
Dagens situasjon
I februar varslet USA at de skulle trekke seg fra INF-avtalen fra 1987, som har forbudt mellomdistanseraketter i Europa. Russland valgte kort tid etter å gjøre det samme. Over det neste tiåret vil USA bruke om lag 500 milliarder dollar på å modernisere sitt eksisterende atomvåpenarsenal, og det forventes at Russland følger etter. Den gamle ABM-avtalen, som begrenset antall missilforsvarsystemer stormaktene fikk ha utplassert, ble sagt opp i 2002. INF-avtalen er derfor svært viktig for verdensfreden. Situasjonen er nå prekær, da verdens største atommakter snart står uten en eneste forpliktende avtale om rustningskontroll. Norge har signert ikkespredningsavtalen og har dermed forpliktet seg, som det står under Artikkel VI, til “i oppriktighet å forhandle om effektive tiltak forbundet med en snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og en traktat om alminnelig og gjensidig under streng internasjonal kontroll.” Denne forpliktelsen sammen med ordlyden i statsbudsjettet, gir oss håp om reell innsats fremover. La oss ta et kjapt tilbakeblikk på disse avtalene før vi kommer med to konkrete forslag.
Avtalene som holder antallet nede
Ikkespredningsavtalen fyller 50 år neste år og støttes fortsatt av nær sagt alle verdens land, foruten Israel, Pakistan, India og Nord-Korea. Selv med forutsetningene på plass, har veldig få land skaffet seg egne atomvåpen siden den gang. I 1987 ble INF-avtalen inngått mellom USA og Sovjetunionen for å ruste ned deres eksisterende atomvåpenlagre. Avtalens viktigste klausul påla de to partene å destruere alle landbaserte missiler med en rekkevidde på 500-1000 kilometer og 1000-5500 kilometer, såkalte mellomdistanseraketter. Disse ble ansett som særlig farlige fordi varslingstiden for å ta til motverge mot dem var så kort. Med INF-avtalen forsvant disse fra Europa.
Etter dette har flere andre avtaler kommet på plass, som alle har bidratt til å redusere antall atomstridshoder. Blant annet New Start-avtalen Obama signerte med Medvedev i 2010. Fra en topp på 60 000 atomstridshoder i verden midt på 1980-tallet, er antallet i dag under 15 000. Av disse besittes om lag 90 prosent av USA og Russland. Med opphevelsen av INF-avtalen vil USA og Russland stå uten en eneste effektiv nedrustningsavtale om to år. Det bør være en uholdbar situasjon for alle, også de som er skeptiske til forbudslinja.
Så hva kan Norge gjøre?
1.Regjeringen kan foreslå endring av NATOs førstebruk-strategi for atomvåpen
I dag har NATO nedfelt i sitt strategiske konsept at atomvåpen kan brukes mot en fiende som ikke selv har benyttet seg av dem. Russland har hatt den samme innstillingen de siste årene. I en slik situasjon, spesielt når den siste nedrustningsavtalen løper ut, vil det oppleves viktig for rivalene å oppnå en reell førsteslagskapasitet. Dette betyr nok våpen både til skade motparten i første runde, samt å slå tilbake på et eventuelt gjengjeldsangrep. Denne logikken tilsier at de ulike partene ruster opp inntil nye avtaler kommer på plass. Vi ber derfor Norge jobbe for at NATOs neste strategiske konsept legger opp til en “no first-use”-politikk, da opprustning for førstebruk trolig er enkeltfenomenet som mest øker sjansen for atomkrig i verden.
Kina og India praktiserer allerede en slik ordning. Hadde Norge fått gjennom dette, ville man sagt klart at NATO ikke har til intensjon å være den første til å benytte masseødeleggelsesvåpen i en konflikt. Jo flere atommakter man klarer å få med på dette, jo mindre gyldig vil til slutt begrunnelsen for å besitte store lagre med atomvåpen bli. Heller ikke Russland har vært fremmede for slike begrensninger historisk. Dersom flere av NATOs medlemsland slår fast at førstebruk ikke er akseptabelt, vil det bli mye vanskeligere for atomvåpenstatene i alliansen å trumfe gjennom en ny åpning for førstebruk neste gang organisasjonen skal vedta et nytt strategisk konsept. NATOs grunnleggende formål som forsvarsallianse med kjernefysisk avskrekking vil forbli som i dag. Forskjellen vil være at verden forhåpentligvis er et solid steg lengre unna atomkrig.
2.Norge kan ta til orde for en ny INF-avtale med forbud mot rakettforsvarssystemer
Dette vil da forlenge den utgående INF-avtalen og inkludere nye forbud mot rakettforsvarssystemer i tråd med forbudet man hadde frem til 2002. En slik avtale må ha gode mekanismer for uavhengige observatørordninger, som sikrer at avtalepartene overholder sine forpliktelser. Evner man å oppnå dette vil det kunne fjerne mange av insentivene som i dag oppmuntrer til opprustning og førstebruksdoktriner, både hos Russland og i NATO. En slik likevekt bør være i atomvåpenstatenes interesse.
Noe man dessuten bør være åpen for med en slik ny avtale bør være at avtalen bør ta sikte på å bli global, i betydning at andre land som i dag besitter slike raketter kan slutte seg til etter hvert, ikke minst Kina. Dette er ikke mer usannsynlig enn at både Trump, Russland og NATO har uttrykt ønsker som peker i denne retningen. Ved neste tilsynskonferanse for ikkespredningsavtalen bør Norges klare holdning allerede på forhånd være at vi ønsker en ny global INF-avtale velkommen.
Det er svært positivt at regjeringen i foreslår å jobbe for reell nedrustning av atomvåpen. Ordet reell fordrer egeninnsats og initiativ. Det ønsker vi å støtte.
Irene Elise Hamborg
Styreleder i Norges Fredslag