Hva kan vi lære av atomvåpentestingen på Marshalløyene?
Skrevet av Tim Liebenhoff // oversatt fra engelsk av Inga Steen
«Now I am become Death, the destroyer of worlds»
Runitkuppelen på øya Runit i Enewetakatollen, som marshallesere kaller for ‘Gravkammeret’, er et monument som forteller mye om begynnelsen av den kalde krigen og et uforsvarlig atomvåpenkappløp som truet verden i nesten et halvt århundre. Med bombingen av Hiroshima og Nagasaki, som til slutt endte andre verdenskrig, hadde et nemlig nytt stort uhyre blitt sluppet løs i verden; atomvåpen. Som kjent sagt fra den amerikanske fysikeren Julius Robert Oppenheimer etter den første atomvåpenprøvesprengningen i New Mexico;
“We knew the world would not be the same. A few people laughed, a few people cried, most people were silent. I remembered the line from the Hindu scripture, the Bhagavad-Gita, [...]: ‘Now I am become Death, the destroyer of worlds.’ I suppose we all thought that one way or another.” - Julius Robert Oppenheimer
I årene etter andre verdenskrig brukte supermaktene USA og Sovjetunionen uhorvelige mye penger og ressurser på å utvikle de mest dødelige våpnene i verden. Disse våpnene måtte også testes, og blant annet New Mexico-ørkenen, Kazakhstan og Marshalløyene ble valgt som prøvesprengningsområder. Dette har gått på bekostning av den lokale befolkningen i disse områdene, som ved flere tilfeller har vært urfolk, og som i senere tid har blitt omtalt som kjernefysisk kolonialisme. Prøvesprengningene har satt fysiske spor på mennesker og miljø, både lokalt og globalt, og ettervirkningene eksisterer fortsatt den dag i dag. Med et klima i konstant endring som truer vår fremtid, viser det en ekstrem mangel på langsiktig tenkning fra atomvåpenmaktene.
Bakgrunn
Historiebøkene forteller at Marshalløyene ble bebodd rundt 2000-1000 f.Kr, men i de siste 500 årene har det vært en historie om kolonialisme. Først erobret av det spanske imperiet, senere solgt til det tyske imperiet i 1885, okkupert av Japan under første verdenskrig, og til slutt blitt tatt kontroll over av USA under andre verdenskrig. I 1947 ble en avtale gjort mellom USA og FN hvor USA ble utnevnt som forvalter for Marshalløyene sammen med andre stillehavsøyer. I avtalen lovte USA å blant annet jobbe for økonomisk utvikling og selvforsyning for innbyggerne og beskytte dem mot tap av land og ressurser.
Bare fem dager etter avtalen mellom FN og USA, etablerte USAs kommisjon for kjernefysisk energi (AEC) deler av Marshalløyene som såkalte «Pacific Proving Grounds», som betyr områder for prøvetesting av atomvåpen. Dette selv om de hadde foretatt første prøvesprengninger på ett av disse områdene, Bikiniatollen, allerede året før. Selv om bare 14% av den kjernefysiske testingen utført av USA ble eksperimentert på i disse områdene, ble hele 80% av det kjernefysiske materialet prøvesprengt her. Dette resulterte i sprengninger med en eksplosiv kraft på et svimlende 210 megatonn samlet sett. Til sammenligning hadde atombomben som ble sluppet over Hiroshima en eksplosiv kraft på 0.015 megatonn.
Med tanke på at USA utførte 67 kjernefysiske tester mellom 1946 og 1962, er det nærmest umulig å sette søkelys på bare én og én, da det samlede kjernefysiske nedfallet har påvirket utallige mennesker og hele økosystemer på Marshalløyene. Til og med den dag i dag har den marshallesiske befolkningen fortsatt problemer knyttet til prøvesprengningene, da strålingens påvirkning fortsetter å eksistere. I tillegg, med den globale oppvarmingen som er i gang og et stigende havnivå som følge, vokser det en ny trussel mot den marshallesiske befolkningen; nemlig Runitkuppelen på Enewetakatollen.
Enewetakatollen ble brukt av USAs regjering til å prøvesprenge 43 kjernefysiske enheter fra 1948 til 1958, inkludert den første hydrogenbomben som utslettet hele holmen Elugelab. Og selv om testing av atomvåpen i atmosfæren ble forbudt i 1963, fortsatte USA å teste tradisjonelle bomber, langdistanse ballistiske missiler, til og med biologiske og kjemiske våpen.
Denne åpenbare neglisjeringen av menneskeliv for å teste enda flere masseødeleggelsesvåpen har hatt langvarige følger både på helsen, kulturen og levemåten til marshalleserne.
Tvungen forflytning
De grufulle følgene av å bli forflyttet er noe menneskene fra Bikiniatollen kjenner på kroppen. For at USA kunne starte med testing av atomvåpen, samlet Ben H. Wyatt, borgermesteren av Marshalløyene, alle innbyggerne på Bikiniatollen for å diskutere forflytningen i 1946. Da lovte marinen at alle innbyggerne skulle bli beskyttet, noe Bikini-innbyggerne motvillig aksepterte. Dette var begynnelsen av en utvandring som har skapt mye smerte og lidelse til den dag i dag.
Menneskene på Bikiniatollen ble forflyttet til Rongerikatollen, som så langt var ubebodd grunnet den begrensede størrelsen på atollen, mangel på ferskt vann og mat. Forsyningene gitt av USAs regjering varte kun i noen få uker, og sult begynte å ramme den forflyttede befolkningen. I 1947 uttalte en journalist ved navn Harold Ickes at «De innfødte sulter i hjel, bokstavelig talt».
"The natives are actually and literally starving to death." - Harold Ickes
Det skulle likevel ta to år til med lidelse før innbyggerne fra Bikiniatollen fikk lov til å flytte til en annen atoll; en gresslette ved siden av en amerikansk flyplass på Kwajaleinatollen. Dette varte bare i seks måneder før innbyggerne måtte forflyttes igjen, denne gang til øya Kili. Som Rongerik var denne øya også tidligere ubebodd, og i løpet av det kommende tiåret led Bikini-befolkingen av sult igjen, som resulterte i at USAs militære måtte sende livsviktige forsyninger til øya. Denne tvungne forflytningen endret livene totalt til Bikinierne. Som den kvinnelige marshallesiske rådmannen Lani Kramer sa, «Som et resultat av å ha blitt fordrevet har vi mistet vår kulturarv - våre tradisjonelle skikker og ferdigheter, som i tusenvis av år ble overført fra generasjon til generasjon».
Konsekvensene av kjernefysisk eksperimentering
Ikke bare var en tusen år gammel kultur tapt, men mange liv ble tapt. De første innvirkningene på lokalbefolkningen var alvorlige. Det mest ekstreme eksempelet på myndighetenes uansvarlighet er nok testen av atombomben «Castle Bravo» på Bikiniatollen. Det er den kraftigste atombomben som har blitt sprengt av USA, tusen ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben «Little Boy». Arealet som ble påvirket av denne bomben var så omfattende at den ikke bare påvirket det amerikanske militærpersonellet som hadde ansvar for å måle testen, men spredte seg direkte til hele tre nærliggende atoller. Rongelak, Rongerik og Utrik, som alle var bebodde, fikk et radioaktivt nedfall som så ut som et tykt snøfall på hele 2 cm, og ingen ble evakuert før to til tre dager senere. Alle de berørte opplevde strålesyke, som inkluderer blant annet oppkast, brennende øyne, brannskader og hårtap.
Da de til slutt ble evakuert satte det amerikanske militæret i gang et prosjekt for å studere effekten av radioaktivt nedfall på mennesker. Det ble til og med sagt at beboerne på disse øyene ville gi verdifulle data om stråling på mennesker. Dette skapte et internasjonalt ramaskrik, siden beboerne som ble utsatt for den radioaktive strålingen ikke hadde blitt spurt om å gi samtykke til å ta del i dette studiet. Det internasjonale samfunnet ble desto mer sjokkert da strålingen fra Castle Bravo-testbomben spredte seg rundt jorden. Det ble målt stråling både i Europa og på det amerikanske fastlandet, til og med i India og Australia.
Opprydningsarbeidet og skapelsen av ‘Gravkammeret’
I ettertid ble det omsider i 1977 startet et prosjekt for å rehabilitere testområdene, og USA sendte til sammen omtrent 4000 tjenestemenn til Marshalløyene for å rydde opp etter seg. Opprydningsarbeidet tok flere år og i løpet av disse fikk tjenestemennene i oppgave å samle alt avfallet og bringe det til øya Runit, da øya var ansett som ubeboelig på grunn av plutoniumstråling. Løsningen til USAs regjering; å bruke et hull skapt av en atombombetest, plassere det radioaktive avfallet og den radioaktive toppjorden oppi hullet, blande det med litt betong for å hindre spredning, for å så dekke det til med en 45cm tykk betongkuppel. Det sies også at det ble plassert plutonium fra ueksploderte bomber med en halveringstid på 24.000 år i krateret. Og ikke nok med det, krateret var ikke stort nok for å huse alt det radioaktive avfallet, så det resterende avfallet ble rett og slett bare dumpet i havet.
Lenge var det antatt at disse opprydningsarbeiderne visste hva de gjorde, noe som ikke stemte. Historien fra offisielle kilder og fortellingene fra tjenestemennene på Marshalløyene er veldig forskjellige fra hverandre. Veteranen John Baenen forteller at det første som skulle skje da de kom til hovedøya var en sikkerhetsorientering. Han husket at de fikk en viss form for orientering, men den eneste konkrete informasjonen han husket var «Pass opp for haiene». Ifølge den marshallesiske aktivisten Benetick Kabua Maddison er bare rundt tre hundre av disse tjenestemennene fortsatt i live i dag, og de som er i live sliter fortsatt med å få helsehjelp.
“The first thing they were supposed to do when we got on the main island was give us a safety briefing. I remember some kind of briefing, but the only thing I remember is ‘watch out for sharks’. ” - John Baenen
Og ettervirkningene fortsetter …
Hvis man blir spurt om områder som er mest forurenset av radioaktiv stråling, er det første man tenker på som oftest Tsjernobyl og Fukushima. Forskning viser derimot at gitte områder på Marshalløyene overstiger strålingsnivået mer enn tusen ganger. En måte å måle radioaktiv stråling på er via matkildene som finnes på øygruppen, og her er strålingsnivået mye høyere enn i retningslinjene satt av Japan, Hviterussland og Ukraina. Ettervirkningene av denne atombombe-eksperimenteringen er likeså fryktelig. Fram til i dag er de overnevnte øyene fortsatt ubeboelige på grunn av høy radioaktiv stråling, og den marshallesiske befolkningen sliter med ettervirkningene av strålesyke, hvorav skjoldbruskkjertekreft og leukemi er en vanlig diagnose.
Litt over tjue år etter den siste prøvesprengningen ble utført, fikk Marshalløyene deres etterlengtede uavhengighet i 1986. I sammenheng med Marshalløyenes uavhengighet lagde USAs regjering et fond sammen med den nylig etablerte marshallesiske regjeringen, som var en del av en reparasjonspakke som blant annet ga marshallesere lov til å flytte, jobbe, og studere i USA. Dessverre var ikke fondet stort nok til å dekke alle helse- og eiendomsskadene knyttet til radioaktiv stråling. Fortsatt er det et erstatningskrav på over 45 millioner dollar som ikke har blitt betalt ut, og flere har dødd før de fikk erstatningen de hadde krav på.
I tillegg til dette er ikke lenger den marshallesiske befolkningen kvalifisert for helsehjelp fra USA, etter en lovendring i 1996. Og med mangel på gode nok sykehus på Marshalløyene er dette noe som tærer på samfunnet i øygruppen. Siden helseforsikring er noe som ofte kun blir gitt til folk i arbeid, og med en arbeidsløshet som har steget mye etter Covid-19, er det slik at nok en gang sliter marshallesere med å overleve. I skrivende stund, forteller den marshallesiske aktivisten Benetick at fire marshallesere døde i løpet av uken. (Ønsker du å støtte det marshallesiske samfunnet i disse vanskelige tidene? En pengeinnsamling er blitt startet på GoFundMe)
Hvordan kommer klima inn i diskusjonen?
I 2019 erklærte den marshallesiske regjeringen at de nå står i en nasjonal klimakrise på grunn av stigende havnivå som resultat av den globale oppvarmingen, og appellerte til resten av verden. Runitkuppelen holder på å sprekke som følge av klimaendringene, og det er fare for at plutonium skal lekke ut i verdenshavet. Dette er ikke bare et enormt problem som angår marshalleserne som bor nærme denne kuppelen, men det angår oss alle. Marshalleserne fikk nemlig flytte tilbake til Enewetakatollen i 1980, da det ble erklært som trygt av USA. Derimot, frem til i dag har de utfordringer knyttet til den kjernefysiske testingen, ved at sjømat og avlinger fra jordbruk fortsatt anses som forurenset. I tillegg til dette blir det registrert korallbleking rundt forskjellige atoller og øyer, noe som truer matforsyningen til øygruppebefolkningen enda mer, på grunn av økende tap av fisk, krepsdyr og andre sjødyr.
Gjennomsnittshøyden til øygruppen er omtrent 1.82 m.o.h., og i tillegg til sprekker i konstruksjonen er Runitkuppelen nå truet av høyvannsbølger og av planter som nå vokser på kuppelen. Til og med den amerikanske regjeringen har sagt at kuppelen er utsatt for ytterligere sprekker dersom for eksempel en stor tyfon skulle treffe øya. En rapport av U.S. Geological Survey (USGS) sier at militære installasjoner på Marshalløyene kommer til å være utsatt for årlige flommer allerede fra og med 2035. Dette vil forurense øyenes tilgang på ferskt vann, og i verste tilfelle gjøre at grunnvannet ikke vil være drikkbart i det hele tatt. I en tid med økende ekstremvær på grunn av klimaendringene, skaper kuppelen enda en frykt som øker for hver dag som går.
Forskning viser at havnivåstigningen i Stillehavet er høyere enn i andre deler av verden. Ettersom Runitkuppelen ble fylt med radioaktivt avfall rett på havbunnen, på toppen av porøse koraller, har sjøvann allerede trengt gjennom strukturen. Faktisk skjer forurensningen allerede nå. På grunn av tidevannet fører sjøvannet kjernefysisk forurensning ut i det åpne hav hver dag. I det siste tiåret har man funnet plutoniumisotoper i Sør-Kinahavet som kan spores tilbake til Marshalløyene. Dette er ikke bare en fare for lokalbefolkningen, men siden det anslås av WWF at tre milliarder mennesker over hele verden fortsatt er avhengige av havet som matressurs, er dette en krise under utvikling.
Diskusjonen burde også åpnes opp for hva vi skal gjøre med atomavfall og sikkerheten til de 441 atomreaktorene som er i drift, de 109 planlagte nye reaktorene og de 53 reaktorene som er under konstruksjon i et stadig skiftende klima.
Hva kan vi lære av mangel på langsiktig tenkning?
En lærepenge vi er nødt til å ta lærdom av fra denne ekstremt uforsvarlige praksisen er tydelig når man ser på påvirkningen klimaendringene har på dagens verden. Regjeringer, industrier, sivilsamfunnet og hele verdens befolkning blir påvirket av klimaendringene allerede i dag; hvor stigende havnivå, dårligere luftkvalitet og uttømming av matressurser kun er noen av få eksempler. Dette er ikke noe ny informasjon, da dette er noe som forskere har snakket om lenge. Likevel får destruktive praksiser, som for eksempel den fossile energisektoren, lov til å fortsette akkurat som før. Mens mange land forstår farene og planlegger for en ny fremtid med renere og mer bærekraftig måte å produsere energi på, velger andre land å gå i motsatt retning. Et eksempel er USA som trakk seg fra Parisavtalen under tidligere administrasjonen.
Men, den amerikanske regjeringen er ikke de eneste skyldige i å fortsette å fremme en foreldet og uansvarlig politikk. Selv om oljerike Norge har signert Parisavtalen, presser regjeringen på for å lete etter olje i Arktis, i stedet for å investere kun i rene energiressurser. En koalisjon av organisasjoner har brakt den norske regjeringen til Høyesterett for brudd på grunnlovsparagraf 112. Paragrafen sier som kjent at alle har rett til et levelig miljø, men hvordan kan Norges regjering garantere dette når de allerede er den syvende største eksportøren av klimagassutslipp årlig i verden, og planlegger å pumpe ut enda mer olje fra et allerede ekstremt sårbart Arktis?
En lignende rettsak ble brakt fram og vunnet av Urgenda-stiftelsen i Nederland for akkurat et år siden. Urgenda-stiftelsen var ikke fornøyd med klimamålene til den nederlandske regjeringen, og saksøkte derfor regjeringen med menneskerettigheter som kjerne i søksmålet. Selv om det kan være lett å se bort fra virkningene klimaendringene fører med seg i Europa, er virkningene allerede et faktum for andre nasjoner. For Marshalløyene er det en eksistensiell trussel som skjer akkurat nå. Det er tid for at hele verdens befolkning tar et felles ansvar for å være i solidaritet med hverandre for å møte utfordringene vi står foran.
Spørsmålet vi alle trenger å spørre oss selv og hverandre er; hvordan vil fremtidige generasjoner se tilbake på oss med våre destruktive praksiser som fossil energibruk, atomvåpentesting og usikker lagring av atomavfall? Og som en siste refleksjon; er det slik at vår hunger etter fossile brennstoff og vår tilsynelatende manglende evne til å endre til renere energikilder, rettferdiggjør å gjøre de marshallesiske atomflyktningene til flyktninger igjen, denne gangen til klimaflyktninger?
Tim Liebenhoff er en miljø- og samfunnsaktivist med bakgrunn i Fred og Utviklingsstudier, og leder temagruppen ‘Fred og Miljø’ i Norges Fredslag, hvor han også sitter som styremedlem.
Inga Steen er styremedlem i Norges Fredslag og er en del av temagruppen ‘Fred og Miljø’.
Merknad fra forfatter:
Inspirasjonen for å skrive denne artikkelen kom fra et Webinar holdt av Norges Fredslag sammen med Nei til Atomvåpen den 15.juni 2020 ved navn «Nuclear Weapons testing: consequences and risks».
Webinaret i sin helhet er tilgjengelig som podcastepisode nr 7 på Norges Fredsråds podcast «Bomberommet», som kan lyttes til på Spotify, Apple Podcast og Soundcloud. I panelet får du høre aktivisten fra Marshalløyene, Benetick Kabua Maddison, kampanjearbeider Lilly Adams og akademikeren Rens van Munster snakke om hvordan kjernefysisk testing påvirker verden i dag.