Kronikk: Når makt erstatter rett, taper freden

Natten til 2. januar 2026 gikk USA militært inn i Venezuela og bortførte landets sittende president, Nicolás Maduro. Hendelsen markerer en alvorlig eskalering av en langvarig politisk konflikt. Uansett hva man mener om Maduro-regimet, reiser dette grunnleggende spørsmål om folkerett, maktbruk og veien til rettferdig og varig fred.

Vi i Norges Fredslag arbeider for bærekraftig og langvarig fred, bygget på ikkevold, demokratiske prosesser og respekt for folkeretten. Nettopp derfor er det nødvendig å si tydelig ifra nå.

Dette handler ikke om å legitimere Venezuelas myndigheter eller bagatellisere overgrep begått av regimet. Kritikk av autoritært styresett er både nødvendig og legitim. Men det må være mulig å være konsekvent i valg av virkemidler. En fredspolitikk som aksepterer militær makt som middel til politisk endring, undergraver sitt eget formål.

Militær intervensjon uten FN-mandat kan ikke forsvares som et bidrag til demokrati eller stabilitet. Demokratier kan ha forsvar og bruke makt i selvforsvar, men det er noe annet enn å påtvinge politisk endring gjennom angrep uten folkerettslig grunnlag. Slike inngrep svekker legitimitet, rammer sivile og fører sjelden til varig fred.

Aksjonen fremstilles som en «siste utvei». Det er vanskelig å akseptere. Før militær makt kan kalles siste utvei, må reelle ikkevoldelige alternativer være forsøkt og uttømt: FN-ledet diplomati, internasjonal mekling, målrettede politiske og økonomiske tiltak og støtte til sivilsamfunn. Når slike virkemidler settes til side, handler det ikke om at alternativene mangler. Det handler om manglende vilje til å la folkeretten og multilaterale prosesser sette reelle grenser for staters handlefrihet. Det er et tegn på en svekket internasjonal orden, og en økende aksept for militær makt som politisk verktøy.

Også angrepene i Midtøsten de siste dagene viser hvor farlig denne utviklingen kan være. Etter økende spenning mellom Iran, Israel og USA gjennomførte Israel og USA luftangrep mot mål i Iran, noe som raskt ble møtt med iranske motangrep og økt regional eskalering. Når militær makt igjen fremstår som et legitimt svar på politiske konflikter, flyttes grensene for hva som anses akseptabelt i internasjonal politikk. Hver gang terskelen for militær innblanding senkes, svekkes FN-paktens forbud mot maktbruk – og dermed den beskyttelsen små stater og sivile er avhengige av.

Disse militære aksjonene i Venezuela og Iran må derfor sees i sammenheng med en bredere internasjonal utvikling. Militær makt normaliseres i økende grad som politisk virkemiddel. Når stormakter handler ensidig og uten internasjonal forankring, svekkes tilliten til normene som skal gjelde likt for alle.

Det er i dette landskapet Norges Fredslags kritikk av fredspristildelingen i 2025 må forstås. Da María Corina Machado mottok Nobels fredspris, valgte organisasjonen å trekke seg fra det tradisjonelle fakkeltoget. Dette var ikke en protest mot én person, men et prinsipielt standpunkt. Fredsprisen er et normativt symbol. Når den forbindes med støtte til militær intervensjon og regimeskifte gjennom makt, undergraves forståelsen av fred som et ikkevoldelig prosjekt.

Når én stormakt bryter disse reglene uten konsekvenser, kan dette skape presedens. Russland har allerede vist til vestlige normbrudd for å legitimere sin krig mot Ukraina, til tross for egne grove folkerettsbrudd. Også andre stormakter som Kina kan bruke tilsvarende argumentasjon dersom folkeretten praktiseres selektivt. Dette er ikke bare regionalt destabilisering, men et angrep på folkeretten som felles rammeverk. Når den sterkeste rett erstatter felles regler, settes verdensfreden i spill.

Når militær makt normaliseres som politisk verktøy, øker risikoen for regional eskalering. I Latin-Amerika skaper dette økt usikkerhet for naboland som Colombia, et land med en lang historie preget av væpnet konflikt. Også i Arktis har uttalelser fra amerikanske ledere om økt kontroll eller innflytelse over Grønland skapt uro blant nære allierte. Når territorielle ambisjoner, økonomiske interesser og sikkerhetspolitikk kobles til maktretorikk, flyttes grensene for hva som anses legitimt, også i relasjoner som tradisjonelt har vært forankret i samarbeid og folkerettslige rammer. Dette illustrerer hvordan tvangsdiplomati og maktpolitikk gradvis fortrenger rettslige og diplomatiske løsninger, med konsekvenser langt utover én enkelt region.

Norges svar må være tydelig. Norge bør klart fordømme brudd på folkeretten, også når de begås av nære allierte, og stå fast på at militær maktbruk uten mandat fra FN ikke kan aksepteres. Samtidig må Norge aktivt bruke de virkemidlene som faktisk styrker fred: støtte til diplomati og mekling, vern av sivile og demokratiske aktører, og styrking av multilaterale institusjoner. Å forsvare folkeretten i praksis er ikke naiv idealisme, men grunnleggende sikkerhetspolitikk

Situasjonen i Venezuela og Iran er mer enn en regional krise. Den er et varsko om hvilken retning verdensordenen beveger seg i.