Fredskultur til Stortinget

Norges Fredslag, en av verdens eldste fredsorganisasjoner og paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd, utfordret rett før jul stortingsrepresentanter til å samtale om fredskultur og atomvåpennedrustning. Fredslaget hadde sendt boka "Fredskultur - Utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ?", til alle Stortingsrepresentantene, som ble spurt om de ville forplikte seg til å arbeide for fredskultur og nedrustning, ikke minst atomvåpennedrustning.

Seks representanter valgte i en travel tid rett før jul å komme ut på Eidsvoll plass for å samtale med fredsbevegelsen og oss som mener det er naivt å tro at våpen skal kunne føre til fred: Trine Lise Sundnes, Arbeiderpartiet, Ingrid Fiskaa, SV, Bjørnar Moxnes, Rødt, Ola Elvestuen, Venstre, Sigrid Heiberg, vara MDG og Dag-Inge Ulstein, KrF. De åpnet derved en ny kommunikasjonskanal. Det inngir håp! Håp om videre dialog og utvidelse av ytringsrommet og håp om sterkere engasjement for fred og nedrustning.

Alle tilstede uttrykte øket bevissthet om atomvåpenfaren etter å ha blitt berørt av vitnemålene til Hibakushaene (de overlevende etter USAs atombombing av Hiroshima og Nagasaki i 1945) i Nihon Hidankyo, som fikk årets Nobel fredspris. Noen insisterte på viktigheten av at Norge umiddelbart signerer og ratifiserer FNs atomvåpenforbud, i overensstemmelse med hva det norske folk ønsker og uavhengig av vårt Nato medlemskap og Natos atomvåpenstrategi.

Norges Fredslag fremhevet i sin pressemelding at fredskultur handler om å bygge holdninger, institusjoner og praksis som fremmer dialog, samarbeid og fredelig problemløsning. Det innebærer også å satse på utdanning, kulturelle uttrykk og politikk som motarbeider vold, fremmedfrykt og polarisering. Fredsarbeid er en langsiktig investering i tryggere samfunn, og det er essensielt å ha politisk forankring og vilje til å prioritere fredelig konfliktløsning.

Dagens nyhetsbilde er sterkt preget av krig, krigslogikk og krigsretorikk med hovedvekt på ”å vinne krigen”. I mitt innlegg løftet jeg derfor frem noe Eleanor Roosevelt sa i FN rett etter 2. Verdenskrig: ”Ingen vant den forrige krigen, ingen vil vinne den neste”, i et ønske om å fremme alternativer til denne militaristiske tankegangen og i stedet oppfordre til at vi skal gjøre alt vi kan for å vinne freden. 

De av oss som ikke tror på krig som handlingsalternativ, men står på FN grunn, føler oss forpliktet av FN Pakten til å bidra til å skape fred med fredelige midler. Vi ønske å bidra til at ”fremtidige generasjoner ikke skal måtte oppleve krigens gru”. Vi anser oss også på trygg historisk grunn som viser at ikke-voldelig motstand er mer enn dobbelt så effektivt som væpnet motstand. Og vi er på trygg etisk grunn som sier at vi skal ikke slå i hjel.

Hva er så fredskultur – i kort, kort versjonen?

Fredskultur er det motsatte av dagens krigskultur, krigslogikk og krigsretorikk.

Fredskultur er et sikkerhetspolitisk alternativ.

Fredskultur er å ikke akseptere det gamle romerske, imperialistiske og patriarkalske credo om at hvis vi vil ha fred, må i forberede for krig (Si vis pacem, para bellum), for dét er en dramatisk villfarelse som rir, spesielt den nordlige halvkule og som fører til krigsferd, ikke velferd.

Fredskultur er å tro på menneskets menneskelighet – at de flest vil hverandre vel, er hjelpsomme og vennlige. 

Fredskultur er å si høyt og klart – hvis vi vil ha fred, må vi forberede for fred (ikke for krig)  – tro på dialog, samkvem, diplomati. 

Fredskultur er å tro at fred er mulig – at det er innen vår rekkevidde – at det menneskelige genom slett ikke dømmer menneskeheten til voldsutøvelse.

Fredskultur er å verken akseptere direkte eller strukturell vold – verken krig eller urettferdighet, sult og nød.

Fredskultur er å ikke akseptere fiendebildene som primært er skapt av det militærindustrielle kompleks som er fullt klar over at hvis ikke folk er redde, vil de ikke akseptere det vanvittige rustningskappløpet vi er inne i.

Fredskultur er en konseptuel ramme for drøftinger av hva som skal til for å klare å håndtere uenighet og konflikter uten bruk av utidig makt, vold og våpen - og som gir en helhetlig forståelse for hvordan skape fred. 

Fredskultur er å gi freden et budsjett. I dag er verdens årlige militærbudsjett er på over 2.4 billioner dollar og sterkt økende – ca 600 ganger større enn  FNs regulære budsjett.  Knappe 8 dager at verdens militærbudsjett vil gi 12 års gratis kvalitetsutdanning til alle verdens barn. Det ville være en investering i utvikling og fredskultur! Kanskje på tide å snu det hele rundt og gi militærmakta 8 dager av det verden bruker på utdanning?

Fredskulturbegrepet, visjonen og programmet ble utviklet av UNESCO mot slutten av den forrige kalde krigen, og fikk vind i seilene ved Murens fall. 75 millioner mennesker skrev under på UNESCOs fredskulturmanifest og forpliktet seg til å prioritere fred – for menneskehetens og planetens skyld. FN gjorde år 2000 til Internasjonalt fredskulturår med et påfølgende Tiår for fredskultur og ikkevold for verdens barn. Militærutgiftene gikk ned og det var håp om at verdens ressurser skulle kunne brukes til å møte folks ønsker og behov.

Nå haster det å hente frem igjen fredskulturbegrepet. Kanskje kan vi si med Bertha von Suttner, hun som inspirerte Alfred Nobel til å lage en egen pris for fred: ”Vi må bygge en aktiv avsky for krig”? Og vi må ruste ned; kvitte oss med utenlandsbasene; signere FNs Atomvåpenforbud før 80 års markeringen neste år i Hiroshima og Nagasaki; vi må få ikke-voldelig konflikthåndtering og fredsundervisning inn i hele vårt skolevesen og få etablert et eget fredskulturdepartement som kan holde vårt forsvars- og krigsdepartement i sjakk.

Ingeborg Breines

Fredspedagog, tidligere direktør i UNESCO og tidligere president i Det Internasjonale Fredsbyrået (IPB)