Ingeborg Breines skriver om gode, gamle idéer fra internasjonal fredsbevegelse, og giftige, gjenkjennelige splittelser i krig- og krisetider
Tenk, Fredsviljen er 100 år! Masse gratulasjoner til Norges Fredslag, en av verdens eldste fredsorganisasjoner!
Organisasjonen har en lang og stolt historie selv om styrke, status og støtte kan ha fluktuert. Da Bertha von Suttner, som leder av den østerrikske fredsbevegelsen, sammen med andre innså nødvendigheten av et nærmere samarbeid mellom de ulike nasjonale fredsbevegelsene og etablerte IPB, Det internasjonale fredsbyrået, i Sveits i 1891 ”to coordinate the activities of the various peace societies and promote the concept of peaceful settlement of international disputes”, var Norges Fredslag med. Selv har jeg med stor stolthet representert Norges Fredslag i styret i IPB, først som visepresident, deretter i to perioder som en av to presidenter. En slik link mellom det nasjonale og det internasjonale er essensielt for å klare å holde seg oppdatert og informert på en stort og komplekst felt.
Det å kunne drøfte vanskelige spørsmål med fredsvenner i andre land med andre utfordringer og andre innfallsvinkler, gir mulighet både for en mer helhetlig forståelse og den større trygghet et bredt og aktivt nettverk kan gi. Under pandemien har det vært vanskelig å møtes, men samtidig er både det internasjonale, det regionale og det nordiske samarbeidet styrket gjennom intensivert bruk av nye sosiale medier.
Internasjonal fredsbevegelse har neppe noen gang vært så sterk som i perioden fra etableringa av IPB til 1. verdenskrig, eksempelvis var IPB nominert til Nobels fredspris i alle årene fra opprettelsen i 1901 til de fikk den i 1910 og flere av lederne fikk prisen i personlig kapasitet. Unntaket er kanskje de omfattende, globale demonstrasjonene mot George W. Bush’ krig i Irak, og anti-atomvåpen-protestene. Som president Mikail Gorbatsjov fortalte på et Nobel Summit i Roma ville han aldri våget å prøve å få til en dialog med lederne i USA om det ikke hadde vært for den internasjonale fredsbevegelsen. Han takket for at fredsbevegelsen så sterkt hadde insistert på nedrustning, ikke minst atomnedrustning, for å få slutt på den kalde krigen. Han oppmuntret fredsorganisasjonene til å fortsette sitt arbeid, bli sterkere igjen og ikke gi opp selv om det ikke kommer noen svar. Lederne lytter likevel, sa han.
Mikail Gorbatsjov sa han aldri ville våget
å prøve å få til en dialog med lederne i USA
om det ikke hadde vært for den internasjonale fredsbevegelsen.
Likevel, på tross av at fredsbevegelsen var sterk, var det ikke mulig å forhindre det som utviklet seg til 1. verdenskrig. Krigen førte også til splittelser internt. Noen følte de måtte følge sitt land, sin flokk, andre følte det var umulig å skulle bidra til eller delta i krig. En lignende polarisering er også tydelig i dag med krigen i Ukraina. ”Patriotisme” kom til å stå mot pasifisme. I denne situasjonen var det kvinnene som var sterkest. Kvinner fra begge sider av krigen og fra nøytrale land møttes i Haag og reiste rundt til de ulike krigførende landene for å fremforhandle våpenhvile og fred. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, WILPF [og IKFF på norsk, red anm,], ble etablert. For å å redde kommende slektledd fra krigens svøpe.
Fredsbevegelsens drøm om et overordnet organ som skulle kunne løse konflikter mellom ulike land på fredelig vis, var imidlertid slett ikke svekket. Med Versailles-traktaten ble både Folkeforbundet, ILO og Komiteen for internasjonalt intellektuelt samarbeid, forløperen til UNESCO, opprettet. For første gang var en overnasjonal fredsarkitektur på plass. Visjonene og forhåpningene var store. Men strukturen var ennå ikke solid nok, og dessverre var heller ikke Folkeforbundet i stand til å forhindre det som ble 2. verdenskrig. En krig som var forferdelig, med mange titalls millioner drept og skadet, og infrastruktur, institusjoner, byer og land ødelagt. Aldri mer krig vokste frem som et sterkt ønske og krav. Stormaktsproblematikken var imidlertid ikke løst, og er fortsatt ikke løst.
Illustrasjon: Emil Johnson Ellefsen
Basert på erfaringene fra det mellomstatlige arbeidet i Folkeforbundet fikk man i 1945, i en situasjon av enorm krigstretthet, etablert De Forente Nasjoner. FN er bygget for å ”å redde kommende slektledd fra krigens svøpe”. Etableringen av FN er humanismens og ikke-voldstenkningens største triumf. Et storstilt system er på plass, med faglig hjelp fra en rekke særorganisasjoner, med et internasjonalt lovverk under stadig utvikling, med møteplasser for politiske diskusjoner og diplomati, med humanitær hjelp og med fredsbevarende styrker. Men fortsatt sitter seiersherrene fra 2. verdenskrig med fast plass og vetorett i Sikkerhetsrådet. At de fem faste (P5) alle er atomvåpenmakter er ikke betryggende. FN trenger en sterk fredsbevegelse som et korrektiv til stormaktenes, militæralliansenes og de multinasjonale selskapenes maktbegjær.
Det burde ikke minst være i små lands interesse å styrke, promovere og interagere med en engasjert og kunnskapsrik fredsbevegelse.
I dag står vi overfor dramatiske og eksistensielle utfordringer. Pessimisme og frykt brer om seg: Frykt for hvor klima- og miljøkrisa skal føre menneskeheten og moder jord, frykt for ulikhetene, urettferdighetene, fattigdommen og matusikkerheten, frykt for Covid-19 pandemien og andre pandemier, frykt for militariseringa og for oppgraderinga av atomvåpnene, frykt for krigen i Ukraina og andre kriger, frykt for en mulig tredje verdenskrig.
Klarer vi å vise at
i en slik situasjon er ikke opprustning svaret?
Kan vi klare å vise at i en slik situasjon er ikke opprustning svaret - at vi ikke har råd til militarisme, verken økonomisk, økologisk eller etisk? Er vi klare til å konvertere det destruktive militær-industrielle komplekset til produksjon av fornybar energi og nyttige, bærekraftige produkter? Er vi klare til å legge ned militærvesenet slik det med stort hell er gjort i Costa Rica og i stedet utdanne ”en hær” av helsepersonell, lærere og miljøarbeidere? Er vi klare for å legge ned alt av militære baser og la jorda igjen bli fruktbar og gi grøde? Er vi klare for samfunnstjeneste i stedet for militærtjeneste? Er vi klare for å legge mer vekt på kreativitet og samarbeid enn konkurranse i skolen og lære barn og unge hvordan håndtere sinne og urettferdighet uten bruk av vold?
Det føles som en sterk nødvendighet å styrke fredsbevegelsens rolle og muligheter. Men hvordan få det til når politisk og militær konfrontasjon dominerer over kompromissvilje og dialog og det offentlige narrative er blitt så smalt? Hva er den beste strategien når vi både må forholde oss til akutt vanskelig situasjoner og samtidig ha den langsiktige visjonen om det ønskede samfunnet for øyet? Hvordan kan vi styrke multilateral forståelse og samarbeid og FNs overordnede mål om å skape fred med fredelige midler? Klarer vi å bygge bruer og ikke murer? Kan vi sammen makte å finne frem eksempler på at fredskultur er mulig, praktisk og smart? Fredsbevegelsen er viktigere enn noensinne. Vi har alle mye arbeid foran oss og må støtte og styrke hverandre og bruke av den rike kunnskapsbasen vi har adgang til. Dialog er krevende, men nødvendig.
(Tekst hentet fra Fredsviljens 100 års nummer, du kan kjøpe den på Tronsmo bøker og tegneserier, Universitetsgata 12, Oslo for 79 kroner)
INGEBORG BREINES
Fredsaktivist og -pedagog, tidligere UNESCO-direktør og International Peace Bureau-leder, og medlem i IKFF