Tyrkias invasjon av Syria 9. oktober ble for mange en ubehagelig påminnelse om at NATO ikke står så samlet som man ofte kan få inntrykk av. Etter en kort telefonsamtale med USAs president Donald Trump rykket tyrkiske styrker, ledsaget av jihadistiske militser, over grensen til Syria. Samtidig trakk amerikanske soldater seg tilbake inn i landet. Tross heftige protester og enkelte forsøk på sanksjoner fortsatte den tyrkiske invasjonen ufortrødent.
I skrivende stund later det til at situasjonen har stabilisert seg noe, med Russland som mekler. Like fullt har situasjonen avslørt klare motsetninger i NATO-alliansen. Det er ikke nødvendigvis slik at Tyrkia lar seg diktere, verken av Washington eller andre allierte. I denne sammenheng ønsker vi en diskusjon om de 50 amerikanske atomvåpnene som per dags dato ligger lagret på Incirlik-basen, sørøst i Tyrkia.
Akkurat som i dag var Tyrkia under den kalde krigen en viktig alliert for USA. Med alliansens nest største hær, og en strategisk beliggenhet ved Midtøsten og Svartehavet, var landet et egnet sted for USA å stasjonere atomvåpen. Spørsmålene vi mener bør stilles er; hvilken funksjon har disse våpnene i dag? Representerer de, i dagens situasjon, en så stor trussel at det også internt i NATO bør reises krav om å fjerne dem?
Man kan mene at det er å synse rundt anliggende man ikke kan vite noe om, men både det nylige kjøpet av russiske rakettsystemer og invasjonen i Syria peker mot en Tyrkisk utenrikspolitikk som er mer uavhengig NATO-alliansen. Selv om kuppforsøket i 2016 ble slått ned gir det en indikasjon på at status quo raskt kan endres. Om Tyrkia gjennomgår et plutselig skifte i politisk styring og forholdet til USA ytterligere forverres står atomstridshodene i stor fare. Disse befinner seg tross alt på tyrkisk jord og vil kunne utgjøre et meget sterkt geopolitisk forhandlingskort overfor både Russland og Israel, som per i dag er de nærmeste naboene med egne atomvåpen.
Vil det i et slikt tilfelle være mulig for eksempel for den tyrkiske staten, eller en velkoordinert terrorgruppe, å ta kontroll over atomvåpnene? Incirlik-basen er tross alt en base – ikke en festning. Den vil derfor måtte overgi seg raskt om den tyrkiske staten setter hardt mot hardt. Det er heller ikke umulig å se for seg en situasjon med sabotasje gjennom infiltrasjon.
Vi er langt fra de eneste som er bekymret for dette. Etter kuppforsøket i 2016 har diskusjonen i USA om å trekke våpnene ut blusset opp, og det synes å være en viss enighet om at det innebærer betydelig risiko å ha dem i Tyrkia. Problemet med å trekke dem ut er først og fremst politisk. Det vil sende et kraftig signal til Tyrkia som amerikansk alliert å trekke tilbake atomvåpnene, som tross alt i over 50 år har signalisert en klar sikkerhetspolitisk velvilje fra USAs side. Mange frykter derfor at å trekke våpnene tilbake kan være tungen på vektskåla som for alvor presser Tyrkia ut av den vestvendte alliansen.
Norge har på tross av vårt medlemskap i NATO ofte utvist kritiske holdninger i spørsmålet om kjernevåpen. Alle stater i verden har til syvende og sist interesse av å minimere den reelle trusselen om atomkrig. Er tiden nå moden for at Norge bruker vår stemme i NATO til å kreve at USA henter ut sine atomvåpen av Tyrkia?