Å jazze med våpenindustri

Oppdatert: feb. 27

Skrevet av Vilde Håvardsrud, medlem av ledergruppe Kongsberg Fredslag Først publisert i Klassekampen 20.02.2021


I Kongsberg har det den siste uken gått en opphetet debatt i lokalavisen om sponsormidler fra våpenindustrien til den største folkefesten vår by har, jazzfestivalen. Mange har hevdet at kultur ikke skal blande seg med politikk. Og at de som ikke er stolte og glade for at vi som by tjener store penger på å selge våpen, må skjerpe seg.


De som ikke ønsker å eksponere byen sin for mulige trusler, landet sitt fra å gå i feil retning, og verden fra mønstre som er bygget på utdaterte maktstrukturer og gamle fiendebilder, blir kalt radikale, fiendtlige og dobbeltmoralske. Mens de som ønsker å opprettholde en produksjon av noe som er skapt for å skade, som gjentatte ganger viser seg å sette fredsnasjonen Norge i etiske dilemmaer, blir kalt fornuftige, stabile og gode patrioter.


Kulturlivets rolle, her representert av Jazzfestivalen, er i utgangspunktet å tenke annerledes; nytt, snakke fritt, å utfordre og på sitt vis drive samfunnet fremover. Bortsett fra hvis det tråkker litt for nær den store elefanten i rommet, da. Hvis teppet blir trukket til side og avslører at det som er bak elefanten, er frykten for endring. For å miste goder, penger. Eller oversatt til følelser, trygghet.

«En illsint mobb truer med boikott»

Kultur er ofte det som blir igjen av et samfunn når alt annet er borte. Tradisjonene, verdiene, kunsten i alle dens former. Det vi ser til når vi lurer på hvordan noe var før, det vi sammenligner oss med, måler oss opp mot. Uten kultur er det ikke fremgang, og ingen politikk.


Det er ikke noe nytt at kulturfeltet ligger foran. I Kongsberg er det imidlertid ikke lett å gå foran, når en illsint mobb av arbeidere og patrioter truer med boikott og skaper giftig debatt i kommentarfelt.


Produksjon av våpen i et land som ønsker å bli sett på som diplomatisk, fremoverlent og diplomatisk, fører til dilemmaer. Det kunne like gjerne vært olje, som vekker like sterke følelser. Røster som vil opprettholde status quo, sier: Hvis ikke vi produserer, gjør andre det. De andre som er mer kyniske, griske og mindre utviklede enn oss. Er vi sikre på at vi tilhører den første kategorien?

Debatten om Norges rolle i våpenflyten i verden trengs. Kongsberg har nå mange øyne rettet mot seg, det er ikke byen vant til. Det trengs også. Det som har skapt velstand og trygghet før, må også kunne stilles spørsmål ved. Skaper det fortsatt trygghet, og er det der vi ønsker oss velstanden fra – når vi har teknologien til å skape hva som helst?