Kronikk i Ny Tid: Nytter det egentlig å engasjere seg i fredspolitiske spørsmål?

av Anneli Setalo. Først publisert i Ny Tid 1. februar 2019.

Vi har det godt i Norge, vi lever i dyp fred, og det er noe hver og en av oss skal nyte med god samvittighet. I tillegg har vi mange goder. Vi har en raus velferdsstat, ytringsfrihet og menneskerettigheter som folk i mange andre land i verden dessverre kan se langt etter. Så hva er poenget med å bruke ressurser på opplysningsarbeid for fred, eller det å engasjere seg i fredspolitiske spørsmål?

Svaret er så banalt at du kanskje allerede har gjettet det: Status quo er ikke godt nok! Det er ikke godt nok for verden som helhet, og det holder heller ikke mål her hjemme. Fred er som ekteskapet, det krever hard jobbing, og skal det opprettholdes, må det vies engasjement, kjærlighet og tid.

Fredslaget er Norges eldste fredsorganisasjon. Vi ble grunnlagt i 1855 av stortingsmannen Wollert Konow, og noen av våre første medlemmer var Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Halvdan Koht. Organisasjonen har altså bestått gjennom både krig og fred. Vi har vært ute en vinternatt før, i en tid hvor våre største kampsaker som nedrustning, antimilitarisme, internasjonal rett, motmakt gjennom ikkevold, fredsundervisning og fredskultur ikke var like selvfølgelige som i dag.

Fred er som ekteskap, det krever hard jobbing, og skal det opprettholdes må man vie engasjement, kjærlighet og tid.

Men betyr det at vi har mindre å kjempe for i dag enn vi hadde i går? Betyr det at vi skal slutte å legge press på makthavere om at de må ivareta humanretten eller fremme viktigheten av å investere i opplysningsarbeid for fred? På slike spørsmål vil du alltid høre et rungende «nei!» fra Norges Fredslag. Vi kommer alltid til å være der, i gode tider så vel som i dårlige. Fredspolitiske spørsmål er på ingen måte utdatert. Bare se på den eksponentielle teknologiske utviklingen. Det handler ikke lenger om evnen til å utvikle drapsroboter; den teknologien kommer helt sikkert, det handler om at vi skal ligge i forkant av utviklingen og sørge for at humanitærretten alltid, alltid, alltid blir ivaretatt.

Norge trenger en sterk fredsbevegelse, som velger å stille spørsmål selv i gode tider, som tidvis ofrer litt for mye for saken, og som nekter å godta status quo.

Dagens regjering har gitt oss klar beskjed: Den støtter ikke lenger opplysningsarbeid for fred. Det betyr at vi må jobbe hardere enn noen gang og kreve mer av våre frivillige enn tidligere. Så da blir det store spørsmålet: Kan vi regne med deg?

Nytter det egentlig å engasjere seg i fredspolitiske spørsmål?