Blogg Fredspolitikk Nyheter

Kronikk i Ny Tid: Forsvarsbudsjett for økt konfrontasjon – Er det klokt å undergrave norsk basepolitikk?

Av Aslak Storaker

Medforfatter: Kari-Anne Næss

Først publisert i Ny Tid 1. januar. 2019.

I framlegget til Forsvarsbudsjett legges det til grunn at «Det vil kunne vere eit mål for Russland å ha kontroll over hav- og landområde i norske nærområde i ein situasjon … med auka spenning mellom Russland og NATO i Europa», at «Russland har lenge ønskt å hindre ytterlegare NATO-utviding, etablering av basar og utplassering av militære kapasitetar nær den russiske grensa», og at russiske ledere særlig gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner når det gjelder NATOs rolle i Baltikum, Øst-Europa og Vest-Balkan.

Når dette er tilfelle, hvordan kan regjeringen samtidig mene at det er en klok politikk å undergrave den norske basepolitikken gjennom å øke den permanente tilstedeværelsen av amerikanske soldater i Norge opp til inntil 700 soldater, utvide deres baseområde fra Trøndelag til også å omfatte Troms, samt å åpne for å utstasjonere amerikanske kampfly på Rygge? Vil ikke dette snarere enn å trygge Norges sikkerhet nettopp bidra til økt spenning mellom NATO og Russland i Europa, og dermed øke faren for at Russland ser det som et mål å vinne kontroll over norske hav- og landområder? Og gjelder ikke dette også planene om å videreføre norsk deltakelse i missilforsvaret, NATO-styrkene i Litauen, og «rotasjon av deployerte land   , sjø- og luftstyrkar» i de østlige NATO-landene?

Fredslaget ber i samme forbindelse regjeringen redegjøre for hva «kapasitetsbyggingen» Norge ifølge forsvarsbudsjettet skal delta i Georgia, Ukraina, Bosnia-Hercegovina, Makedonia, Montenegro og Serbia innebærer, og hvordan dette kan komme til å påvirke spenningsnivået i Europa. Vi ber også om at det redegjøres for hva planene om «kapasitetsbygging» i Jordan og Sahel konkret innebærer.

Våpeneksport

Beveger vi oss utenfor Europa, slås det i budsjettutkastet helt riktig fast at «Dei kompliserte konfliktane i Midtausten og Nord-Afrika har ført til politiske og humanitære kriser, etniske og religiøse samanstøytar, maktvakuum, ekstremisme og terror … særleg kritisk i Syria, Jemen, Irak og Libya». Det slås også fast at dette henger sammen med geopolitiske rivaliseringer og lokale stormaktskonflikter. Når dette er tilfelle, hvorfor fortsetter da Norge med å eksportere våpen til Tyrkia som kriger i Syria, og Saudi-Arabia, Emiratene og Kuwait som kriger i Jemen? Disse landene importerte norske våpen for henholdsvis rundt 8, 2, 42 og 68 millioner kroner i 2017, i følge SSB. Gir ikke dette Norge et moralsk medansvar for lidelsene som påføres folket i Syria og Jemen? Hvorfor møtes ikke disse landenes krigføring med en effektiv våpenblokade?

Til sist vil vi stille spørsmål ved den langsiktige planleggingen av Norges militære operasjoner i utlandet. I forslaget til forsvarsbudsjett går det fram at Norge planlegger å fortsette sitt bidrag til militære operasjoner i Afghanistan, Mali og Irak. Norge har vært militært til stede i Afghanistan siden 2001 uten at noe tyder på at det militære nærværet har ført oss nærmere en løsning på konflikten. I Mali og Irak har Norge vært militært til stede siden 2013 og 2015. Fredslaget vil utfordre regjeringen på å legge fram en exit-strategi for disse tre operasjonene. Hvor lenge skal vi være militært til stede der, nøyaktig hvilke mål må oppnås før vi kan trekke oss ut, og hva slags tidsplan legger regjeringen til grunn for operasjonene?

Forsvarsbudsjett for økt konfrontasjon

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *